Å skrive eller ikke skrive ...

2da10911-f4b4-4e07-b028-7ca606e44d6e.jpg

Å skrive er ikke lenger hva det var. Setningene som kommer ut er korte, flere er ufullstendige og står der nesten provoserende. De er et produkt av et stadig økende antall raske, skriftlige meldinger, både på sms, mail og chat: Kommer om fem. Drar straks. Middag kl 16? Bra møte. De korte og ufullstendige sitter i fingrene. Hodet formulerer ikke lengre fullverdige setninger med subjekt og verbal. Ortografien har også blitt så som så, forkortelsene oppleves som hele ord. Er det noen som husker at info strengt tatt betyr informasjon? Og hvem skriver «eventuelt» helt ut? Avdeling, seksjon og organisasjon/-en er også ord som sjelden får med seg alle bokstavene.

-       Språket blir ødelagt, vi kan snart ikke skrive, sier kritikerne.

-       Språket er i utvikling og endrer seg hele tiden, sier andre.

 

Hvem har strengt tatt bestemt at setninger skal være fullstendige? Hele? Det er da mye annet som er mangelfullt eller ufullstendig, hvorfor skal setninger være et unntak? Er ikke det viktigste at budskapet når fram til mottakeren? Teksten må være god å lese. Kanskje er det mer spennende å lese slike korte, telegramlignende setninger? Hadde de ikke-lesende guttene lest mer dersom ufullstendige setninger hadde en større plass i samfunnet? Hadde de skrevet mer hvis de kunne bruke sitt daglige språk i større grad? Brukt de korte setningene, ordene som ikke har flyttet inn i ordboken enda og forkortelsene som ingen over 30 forstår?

 Hadde de ikke-lesende guttene lest mer dersom ufullstendige setninger hadde en større plass i samfunnet?

Slike språklige krumspring er forbeholdt dyktige forfattere, de som allerede har bevist at de behersker det korrekte språket. En ny bok signert er kjent navn kan gjerne inneholde nyvinninger som ufullstendige setninger, rare ord og spesiell ortografi. Da defineres det som kunstneriske grep og noe interessant som fremhever innholdet på en genial måte. Hadde de ikke-lesende guttene lest mer dersom ufullstendige setninger hadde en større plass i samfunnet?

Det er ikke for Hvermansen å bedrive slikt. Hverdagsskrivende må forholde seg til Språkrådets regler og tillates ingen unnlatelsessynder. Egenproduserte vendinger sees som mangelfull kompetanse og kan stille avsenderen i et lite flatterende lys. Hvem vil vel det? Da er det tross alt bedre å forholde seg taus. En trykkende taushet som kanskje finner veien til tastaturet i kjellerleiligheten og et kommentarfelt der flertallet ikke er opptatt av ortografi og fullstendighet i språket. Der det er viktigere at stamtavlen din består av generasjoner med kronikere fra norske dalføre.  

Skaper vi en språklig underkaste ved å holde så strengt på skrivereglene? Er vi tilbake der vi var før, hvor arbeiderklassen ikke når opp på grunn av manglende språkkompetanse?